Det er ikke all verden å skrive om dag, vi må ut av campingplassen kl. 10.00 og det gjør at vi kan kjøre ganske langt på dagtid. Vi har et par stopper for mat og diesel og ellers er det største høydepunktet at Lavrans slår seg fullstendig vrang når vi bestemmer oss for å kjøre ned til Yeppoon (ved kysten) isteden for å slå leir i Rockhampton. Vi tror det er mer å finne på der, bl.a. en krokodillefarm som er kandidat for besøk i morgen.
Forøvrig er lunsjen vår på siden av veien hvor 30 meter lange lastebiler dundrer forbi kanskje verdt å nevne - det røsker godt i bilen da! Vi ser ikke "Road Trains" her, men de fleste langtransport-lastebilene er allikevel 30-40% lengre enn de vi ser hjemme. Jeg har ikke målt de, men det er semi-trailere med en vanlig lang henger bak og deretter en superlang henger igjen. To ledd altså. Vi spiser lunsj i bobilen ved hotellet i Koumala og jeg stikker hodet inn på den lokale bula/hotellet/puben. Ganske morsomt egentlig - der henger det utstilt lokale utstoppede dyr av alle slag, og noen av eierene sitter og drikker øl i varmen. De venter nok på regnet overalt her, det har ikke satt ordentlig inn ennå. Jeg spør hvor mange som bor her, og pensjonistene sier det er ikke snakk om så mange - de har store eiendommer alle sammen, og det virker som dette er stedet de samles. Selv om hotellet nesten ligger oppå motorveien gjør det ikke noe - det er ikke allverdens trafikk. Når jeg sier vi skal ned til Rockhampton parerer de avstandene her med at det er "bare rett nedi veien". Det blir omtrent som å stoppe på Sokna og bli fortalt at Geilo ligger øverst i gata, det er enkelt å finne fram.
Kjører så ned til en camping ved Yeppoon. Flotte bølger slår mot land og det er basseng på campingen her også. Det benyttes mens jeg (far...) lager middag og mørket senker seg rundt 19.30. I bassenget leker barna med tre andre jenter. Elise har ikke mer enn stukket tærne ned i vannet før de blir invitert med på å leke "Marco Polo" - blindebukk under vann! Gutta blir også med på det, det er kjempegøy.
Her er det - som stort sett alle andre steder - et lurveleven av av fugler. Det er utrolig hvor mye de har å prate om, og hvor mange det er av de. Dette har vi jo til tider i Norge også, men forskjellen er at her er de ikke i ferd med å samle seg for å trekke sydover. De bare er så mange! Elise sier at hun ikke tenker på at det er så mange fugler her - hun har bare blitt vant til det. Og det er sånn med meg også - det er veldig hyggelige lyder. Jeg synes jeg kjenner meg litt igjen i kollega Lisbeth som mener at man blir bare mer og mer glad i fugler når man blir eldre.
No comments:
Post a Comment