I dag har vi gått til hjemmet til Aung Sang... Det var ikke så mye å se på, bortsett fra huset da - som lå der. Det som var morsommere var at vi traff en folkevalgt nede ved kaia i ettermiddag fra NLD. Hun bor i Twante - som vi skal besøke i morgen om alt går etter planen.På veien mot det berømte huset som "alle" turister skal besøke, var vi innom en bensinstasjon for å kjøpe vann. Det fikk vi ikke lov til, men han tok tomflaskene våre og fyllte på med vann. Snill mann! Det kostet ingenting. I det hele tatt er alle veldig imøtekommende og vennlige synes vi.
Bussprisene steg i 2007 fra 5 kyat til 100 kyat over natta. Tenk det! Det hadde nok blitt ramaskik om minstetaksten i Oslo-området haddet steget fra 40 til 800 kroner for en enkeltbillett. Det skjedde altså her. Kanskje ikke helt i riktig kontekst, men allikevel. Med en månedslønn på 9000 kyat ble det vanskelig å svelge busstaksten. Omlag 5 dager x 4 uker x 100 kyat = 2000 kyat i måneden tar utrolig mye av månedslønna på 9000 kyat. Mulig den månedslønna nå er en god del høyere, men de har ikke utrolig inflasjon her, så jeg tror ikke det. Det er forøvrig et utpreget to-pris-system her hvor utlendinger betaler en helt annen pris enn lokale. Dyrehagen kostet for vår familie omtrent 60 kroner (8000 kyat), noe som nok er helt utenkelig å bruke for de lokale på en helt vanlig onsdag...
Dyrehagen var et kapittel for seg. Det er nok den mest slitne dyrehagen vi har vært i, og bærer preg av at den er bygget i 1906. Den har sikkert blitt vedlikeholdt underveis, men når engelskmennene ble kastet ut i 1948 kan det virke som burmeserene ikke ble informert om at den måtte vedlikeholdes. Parkens innbyggere lider også av at burene er ment for at menneskene, dvs engelskmennene, skal se dyrene, ikke for at dyrene skal ha det bra. Mye betong, små bur, og de grønne områdene er ment for menneskene - ikke for dyrene. Litt trist å se, men sånn er det nå engang. Forøvrig var det jo litt kult å mate elefantene, apene, flodhestene og se på de forskjellige dyrene.
Taxi ned til Strand hotel. Taxi koster virkelig ingenting. 2500 kyat (20 kroner) for 15 minutter (4 i baksetet er helt OK...). Kaffe latte på meg, Jasmin te på Ida og kakao på de tre som for oss er fremtiden i fortidens engelske kolonistil var en ny opplevelse. Strand Hotel er Yangons svar på Raffles i Singapore og diverse andre first-class-hoteller. Elise lurer på hvor mange stjerner Strand har, og da tenker jeg "nok". Iallefall er det en førsteklasses raffinert kombinasjon av høye tak, speil, mahogny, teak, tjenere, portnere osv. Når du er hvit i huden ønskes du velkommen uansett, til tross for sandaler, litt slaskete kledning osv. De vet du har dollar i lomma. 17 skulle de ha for traktamentet, litt under norsk prising vil jeg tro, men langt over lokal prising. Kakaoen var forøvrig fantastisk. Ikke krem men pisket melk på toppen. Mye!!! Etterpå undersøkte vi om det går an å ta ferge til Twante, en liten landsby vi har tenkt å besøke i morgen. Det er ennå litt uklart hvordan vi skal komme oss dit. Enten båt eller buss/pickup/jeep. Tur blir det nok.
Frukt fra den lokale forhandleren i kveld. Jeg, Elise og Torjus smaker Durian - spennende synes jeg men de to andre var ikke spesielt begeistret. Uansett - ingen har blitt avhengig ennå.
Akkurat nå er det underholdning utenfor her igjen. Korsang. Det er ikke kvaliteten, men mer oppmøtet som teller. I dag var det kanskje 30 utøvere men dessverre bare 5 tilhørere. For 2 dager siden var det et annet kor her - de var sikkert 50! Men da var noen flere av hotellets gjester nede og hørte på. Kanskje 10? Uansett er de veldig ivrige på å ta oss i handa - og det er veldig koselig å få litt julestemning.Og forøvrig hadde Ida bursdag i dag - det ble gjort litt stas på i morres, men forøvrig forbigått i stillhet. Men nå er det iallefall nevnt...
/helge og elise
No comments:
Post a Comment