14.des: Togtur rundt Yangon og kjøp av elefant

I dag hadde vi lyst til å ta toget rundt Yangon.

 For oss som er utlendinger, måtte vi vise pass for å få kjøpt billetter. Vi hadde selvfølgelig glemt passene på hotellet, men det var ikke noe problem for vi kunne bare oppgi et navn og passnummeret. Det husket vi selvfølgelig heller ikke - det vil si navnet husket vi, men ikke passnummeret. Det var heller ikke noe problem for vi kunne bare fortelle hvilket land vi var fra, så var billettkjøpet i orden. Billettpris: 1 US$ per person for oss som var utlendinger, så kunne vi kjøre toget hele dagen om vi ville. For å komme på toget måtte vi gå over alle skinnene, men det er tydeligvis helt vanlig her. Vi skjønte etterhvert at det ikke var så stor risiko å krysse sporet for togene holder svært lav hastighet hele tiden. Vel inne på toget oppdaget vi at det var som å være på et marked på skinner. Her var det mange som bød frem sine varer underveis. Også her var det mange som synes vi er morsomme og rare, spesielt når vi sier "Ming la ba" som betyr "Hallo", begynner å spørre dem hva de heter og hva forskjellige ting heter på burmesisk. Torjus og Elise kom i god dialog med en godt voksen dame og en ung jente.

Etter å ha humpet på toget i en time og Lavrans hadde talt opp 14 togstopp, hoppet vi av toget i en liten landsby. Det første vi gjorde var å smake på burmesisk godteri. Det smakte ganske godt, i motsetning til appelsin- og jordbærsaftisen vi kjøpte på toget. Deretter ruslet vi ned den første gaten vi så og oppdaget den lokale skolen. Lærer Helge klarte ikke å dy seg og måtte inn og snakke med lærerne der, noe Lavrans synes var fantastisk flaut og dumt. De snakket svært dårlig engelsk, men forsto såpass at vi fikk til en form for kommunikasjon. I friminuttet kom det nysgjerrige unger ut av klasserommene og vi fikk lov å fotografere. De synes det var veldig gøy å se på bildene av seg selv.

Sjarmerende skolebarn:

Etter skolebesøket ruslet vi over veien for å spise på en lokal restaurant. Pussig nok snakket ekteparet som drev restauranten svært godt engelsk, det viste seg at de hadde jobbet på Strand Hotel og et annet forretningshotell i Yangon i mange år. Det kom godt med at de snakket godt engelsk når en fra det lokale politiet og den lokale representanten for NLD kom og ville se passene våre (som fortsatt lå på hotellet). Ved hjelp av dem fikk vi forklart hvor passene var, hvor vi kom fra, hvilket hotell vi bodde på, hva vi skulle i landsbyen og hvilket tog vi skulle reise tilbake til sentrum med. Da de var fornøyd med svarene gikk de og restauranteierne forklarte at de kun kom innom og spurte fordi vi som turister var deres ansvar mens vi var i landsbyen. For noen klønete turister vi er som ikke klarer å følge reglene!

Maten smakte godt og paret på restauranten kunne fortelle at hun var barnebarnet til en av landets fredsforkjempere, at folk i landsbyen ikke er vant til å se utlendinger, at de selv tilhørte den kristne minoriteten, at han var fra Karen-stammen og hun tilhørte Moon-folket i landet. De kunne fortelle oss at det koster 5000 kyats i året å gå på den lokale skolen, mens det koster 1.500 US$ å gå på engelsk skole slik deres felles sønn gjør.

 Etter lunsjen ruslet vi til krysset i landsbyen før vi ruslet tilbake til stasjonen hvor vi ventet og ventet på et tog som egentlig skulle komme kl. 15.00.

 Da det endelig kom et tog som gikk tilbake samme veien som vi kom, orket vi ikke vente lenger og hoppet på det tilbake.

Det er et morsomt skue å se selgerene på toget.  De hoier og tilbyr sine varer.  Lavrans, Torjus og Helge fikk et nykokt egg(!) av en passasjer som søkte kontakt.

Tilbake i sentrum gikk vi innom markedet hvor Lavrans fikk kjøpt seg en elefant. Nei, det er nok ikke en levende elefant (heldigvis), men den kan bli levende nok - det er en marionett-elefant.

Middag i kveld på en lokal restaurant her opp i gata.  Kinesisk/Thailandsk ble det.  Mette ble vi og alle var riktig så fornøyde.

Vi er fortsatt gode venner alle sammen, selv om vi blir litt slitne og trøtte av og til.  Hvis jeg skulle valgt en familie å reise på tur med - ja da ville jeg faktisk valgt akkurat denne.  Hehe.  (Og de siste linjene var det Helge som skrev...).  Natta dere som leser blogg...