...en skiløper farer av sted. Sne - nei. Skiløper - nei. Vinter - ja. Det virker bare ikke slik. Jeg leste nettopp 37 grader på en hotellvegg inn mot Bangkok. Vi har tatt farvel med Myanmar:
Ved avreise føler vi at det er litt trist, men litt godt å komme videre. I morres før avreise traff vi Nils som er kjent i Myanmar, han har vært her tidligere. Han fortalte litt om hvordan utviklingen har vært - om at det nå var mulig å kjøpe biler for de lokale. "Rasjoneringen" er slutt. Det er flere nye og nyere biler her nå, men det har skjedd i løpet av de to siste åra.
Om munkenes sterke stilling - de sørger på en måte for rettferdighet der det er mulig. Syklonen Nargis i 2008 snudde opp ned på mye av landsbygda, og når nødrasjoner av ris kom på lastebiler ut til folket ble den stoppet av de militære. De militære mente risen ikke kunne deles ut fordi området var stengt. Det er vel hva man kaller dogmatisk?
Om fattigdommen som vi fortsatt ser ganske mye av. Det er nok svært mye fattigdom der ute. Men nå har det blitt tilgang på mer mat - ikke bare ris som tidligere. Uansett så føler jeg at vårt besøk i Myanmar burde vært lengre, det er mye vi ikke har sett, men vi har også sett mye.
Flyet til Bangkok går som planlagt, vi har medvind og lander 20 min før skjema. Skrur så klokka en halv time fram - det er jo igrunnen litt snodig. Maxitaxi til hotellet i sentrum. Her er det basseng, så barna får seg et bad, det er deilig, en uke siden sist. Litt kult å bo så nære Khao San Road (backpacker-gata) - hvor det er sååå mye liv. Etter badet spiser vi på restauranten rett over gata. Snakker litt med Chris som virkelig lever livet her. Han er software-programmerer fra Østerrike (ser også slik ut...), jobber etpar timer på morran og etpar på kvelden og har rikelig for livets opphold med det innkommet! Tror det blir endel øl på han mellom de to øktene. Det blir ofte slik om man vandrer mye på Khao San Road.
I gata kryr det av folk og røvere. Folket er hvite i huden eller har japansk/kinesisk utseende, mens røverene skal selge alt mulig rart. De er tildels lokale, tildels "samer". Aka/Shan/Moon/Karen. Torjus ender opp med en greie han kan skyte opp i været og daler ned som et lysende helikopter.
Ida og er jeg er enige om at det er et lite antiklimaks å komme til Bangkok, de er på et vis mer trøtte av turistene. Smilet er mer påklistret, mer "business". Det er hakket varmere her synes jeg, eller kanskje det bare er høyere luftfuktighet?
No comments:
Post a Comment