Men her hos Kjersti og Tim har vi altså allerede gjort det, så første dag er det party her i huset med rester fra julaften i tillegg til noen "spesialiteter" de lager her. Jeg synes skinken som har stått i ovnen i 3 timer og hver halvtime blir sprayet med mørkt øl er fantastisk god. Det kan vi gjerne innføre hjemme i Norge også. Masse folk kommer igjen til lunsj i dag. Det er flott vær og fullt hus - og nok drikke. Faktisk mer enn nok for noen. Det blir et utrolig hyggelig selskap og det slår meg igjen hvor uformelle, direkte og hvor lite "fasade" det er her i forhold til hjemme. Jeg føler at de tør å slå seg litt mer løs her.
Tims bror Craig og hans Makiko og tre barn kommer midt på dagen, og det blir et hyggelig gjensyn. Jeg har møtt de tidligere, første gang på Geilo i 1991, selv om det er lagt bak i hjernebarken min så er lett å kjenne han igjen. Craig er en likandes fyr. Han har noen fullstendig uspiselige norske fraser som det er usedvanlig morsomt å snakke om, spesielt etter noen øl og god mat. Egner seg hverken skriftelig eller muntlig. Humre. Lenge siden jeg har ledd så mye. Craig og Makikos tre barn er veldig talentfulle og iherdige på å øve på det de skal. Vi ser det ikke så mye her, men skjønner det når vi ser minstejenta Sara (11 år) vise noen turnøvelser for oss. Hun er rett og slett fantastisk. Satser på å komme med til OL i 2020. De andre er også veldig iherdige skjønner vi på piano og fløyte. Kanskje det hjelper å ha japansk mor?
På kvelden lager vi menneskelig pyramide, en tradisjon i familien:
På kvelden kjører Kjersti oss til Mount Wellington (1270 meter) hvor vi ser solnedgangen og Elise og Ida løper en tur. Men der oppe er det bare 5 grader og vind, så det blir et kort besøk og noen flotte bilder.
No comments:
Post a Comment