18.des: Longtail, øgler og fiskespa

Båttur på Bangkoks kanaler og fiskespa er dagens høydepunkter.

Vi sto opp til nok en solfylt og het dag. Frokost og så morgenbad på Lavrans og Torjus i dag også. Badingen førte til krangling om den beste dykkermasken og jakt på nye masker ute i gatejungelen. Helge, Elise og Lavrans fant ikke det de jaktet etter, men fiskespa fikk de testet - les mer lengre ned...

Neste mål i dag var en tur med en long tail båt på kanalene. Vi ruslet til nærmeste kanal og spurte etter båt. Svaret var "boat, boat" fra en dame som pekte oss i retning av elven. Vi ruslet ned til elven, men fant ikke noen båter, så vi gikk tilbake til en turistinformasjon/reisebyrå vi hadde passert på veien og spurte om hjelp. Her er'a:

Der var det service! Nei, vi kunne ikke ta long tail båt der vi hadde tenkt, men de foreslo en annen rundtur. Damen fulgte oss til bryggen, sørget for at vi fikk 1,5 times kanaltur med long tail båt for oss selv til thaipris 1500 baht og ikke 1 time til utlendingspris på rundt 2500 baht.

Turen med long tail båt ble en suksess, luftig og fin i varmen. Vi opplevde sluser inn og ut av kanalsystemet og lærte hvordan de fungerer.

Padlende damer la inntil båten og solgte oss bananer og kald drikke, et sted stoppet vi og kjøpte brød til å mate fisker med. Utrolig mange fisker i vannet når brødbitene kom uti. Det kokte av fisk.

 Vi passerte mange templer og et sted var det noen munker som badet i det brune vannet. Ikke egentlig så fristende. Hele veien passerte vi nye og falleferdige hus om hverandre, og et par steder traff vi på noen ordentlig store øgler som lå og solte seg.  Her er bilde av motoren.  En rekke-sekser med turbo.  Helge tror det er avdankede lastebilmotorer de bruker på disse båtene.

Skipper måtte justere litt på propellen.  Den hadde nok vært borti noe.

Elise og Lavrans synes det var så morsomt med fiskespa - masse sugefisker som spiser død hud av føttene - at de dro oss alle med for å prøve. Uæh, thi-hi, det kiler noe helt fantastisk til å begynne med, og det var ikke noe tvil om hvor det var mest død hud å angripe - mine (Ida) sine hæler. Deretter Helges føtter. Etter fiskespa ble det like godt thai-massasje av rygg, skuldre, nakke og hode for alle 5. Nokså vondt mens de holdt på, men riktig deilig etterpå var vi enige om.

Etter massasjen var det tid for Elise til å prøve kjolen vi har bestilt til henne, og var det ikke det jeg visste: å sende Helge avgårde med henne og kredittkortet hans til skredderen er "dyrt"! Jeg tror han må være utstyrt med et shopping gen, for jommen kommer han ikke tilbake etter prøvingen og har bestilt enda en jakke og bukse. Elise var sikker på at jeg skulle bli sint, men ble jeg det? Det ble nye klær til jul, selv om vi har fått forvarsel om at det er ikke så stivt med å pynte seg til jul på Tasmania. Mulig lærer Helge i mars stiller i nye blæsere og bukser på skolen for å stramme opp stilen litt.Vi andre fikk i oss litt mat og fruktshake før vi inntok bassenget for noen timers bading. Lykkelige barn, vannpolo, dykking, svømming og barnelatter. Lavrans klarte til og med å finne en frosk som han sørget for at fikk et bad i bassenget, før han reddet den opp igjen.

Elise kom lykkelig tilbake - ikke bare for å ha prøvd kjolen, men også fordi de hadde smakt på deilige vårruller og franske pannekaker på "street eat".

Spørs om ikke vi må prøve det til lunsj i morgen før vi setter oss på flyet igjen - denne gangen til Sydney og transfer til Tasmania.  Natta...

17.des: Grand Palace

I dag var vi på Grand Palace.  Der var det crowded house.

Dagen startet med morgenbad for gutta i bassenget her. Det er et utebasseng, som er bra for liten og stor. Ikke for veldig liten og ikke for veldig sprek, men passe for de fleste, slik som oss.

Deretter frokost. Hvor deilig var det ikke å få velge corn flakes og choco pops med melk? Litt mørkere brød, omelett og frukt eller fortsatt asiatisk frokost med forskjellige varianter av ris, nudler og kylling.

Dagens mål var å besøke the Grand Palace. Barna hadde også lyst til å kjøre tuk-tuk, så vi lot oss gå i turistfella med billig tuk-tuk og en times rundtur i byen med tilhørende obligatoriske besøk hos juvelhandler og skredder. Det ble selvfølgelig mer enn 1 times tuk-tuk tur og ja, vi lot oss lure til å sy både blazer og kjole.

Vi fikk også en fin tur innom "big standing buddha". Tempelet er omgitt av glassmontere med urner for døde, en gravplass altså. Ved buddaen slapp Elise, Torjus og Lavrans ut hver sin fugl, noe som visstnok skal bringe lykke alle de senere livene de har. Marmortempelet, Wat Benjamabophit med sine mer enn 50 budda-figurer som viser forskjellige håndstillinger, fikk vi også med oss før vi endelig nådde frem til Grand Palace.

På Grand Palace og Wat Phra Kaeo var vi ikke alene, crowded house rett og slett! Det var en svært varm og trang opplevelse, fryktelig mange japanere, kinesere og andre asiater samt noen vestlige turister. Og jammen, var det ikke en asiat som ville bli tatt bilde av sammen med Elise også her. Så litt oppsikt vekker vi fortsatt. Tempelet er storslått, med mye gull, mosaikk, små og store buddaer, stupaer og flotte veggmalerier. Det er også en stor modell av Ankor Wat i Kambodsja der og ikke minst det kongelige klosteret til "the Emerald Buddha". En liten Budda som sitter høyt hevet og omgitt av mye gull. Dessverre var det ikke lov å fotografere der. Lavrans og Torjus var nå veldig slitne av varmen, som føles enda varmere her enn i Yangon, så vi måtte bare gi oss og rusle ut til tuk-tuk'en og få ham til å kjøre oss rett til hotellet igjen. Vår iherdige tuk-tuk-sjåfør prøvde seg med at han ville kjøre oss enda flere steder, men nå var vi forsynt og han skjønte den klare meldingen vår om at hotellet var neste stopp.

Endelig var det tid for lunsj og bading på hotellet. Lavrans og Torjus var klare for cheeseburger med speilegg og bacon, og Elise ville gjerne ha club sandwich. Smoothie eller ferskpresset juice er også godt til. Thaimat til oss voksne som fortsatt synes asiatisk mat er spennende. Litt mer spicy for Ida enn Helge. Kan vi bade nå? Guttene spiste raskt opp og løp opp på rommet for å skifte til badetøy. De satt klare på bassengkanten når Elise og jeg (Ida) kom ned trappen til bassenget. Jeg hørte et plask i det jeg var halveis ned trappen til bassengområdet, så var de uti.  Klikk på bildet, så kommer det en serie med bilder av badende barn...

Det ble bading i flere timer blant annet sammen med to svenske barn som er her. Helge og Elise fikk seg også en treningsøkt på tredemøllene i fitnessrommet ved bassenget. Til slutt var det blitt helt mørkt og vi skulle ut på middagsjakt.

Ikke langt å gå for å finne restauranter utenfor hotellet, og vi endte opp ved en hvor alle fikk noe de likte, og kom i kontakt med to pensjonerte kanadiske damer som skal reise til Yangon i morgen. De skal reise rundt i Myanmar i en måned, og den ene damen hadde vært i Burma en uke for 30 år siden. Hun var veldig spent på hvordan landet er nå og lurte på om vi hadde noen tips vedrørende Yangon. De synes det var flott at vi hadde tatt med barna dit og at vi skal videre til Australia. Det synes vi også!

16.des: Vinter og sne...

...en skiløper farer av sted.  Sne - nei.  Skiløper - nei.  Vinter - ja.  Det virker bare ikke slik.  Jeg leste nettopp 37 grader på en hotellvegg inn mot Bangkok.  Vi har tatt farvel med Myanmar:

Ved avreise føler vi at det er litt trist, men litt godt å komme videre.  I morres før avreise traff vi Nils som er kjent i Myanmar, han har vært her tidligere.  Han fortalte litt om hvordan utviklingen har vært - om at det nå var mulig å kjøpe biler for de lokale.  "Rasjoneringen" er slutt. Det er flere nye og nyere biler her nå, men det har skjedd i løpet av de to siste åra.

Om munkenes sterke stilling - de sørger på en måte for rettferdighet der det er mulig.  Syklonen Nargis i 2008 snudde opp ned på mye av landsbygda, og når nødrasjoner av ris kom på lastebiler ut til folket ble den stoppet av de militære.  De militære mente risen ikke kunne deles ut fordi området var stengt.  Det er vel hva man kaller dogmatisk?

Om fattigdommen som vi fortsatt ser ganske mye av.  Det er nok svært mye fattigdom der ute.  Men nå har det blitt tilgang på mer mat - ikke bare ris som tidligere. Uansett så føler jeg at vårt besøk i Myanmar burde vært lengre, det er mye vi ikke har sett, men vi har også sett mye.

Flyet til Bangkok går som planlagt, vi har medvind og lander 20 min før skjema.  Skrur så klokka en halv time fram - det er jo igrunnen litt snodig.  Maxitaxi til hotellet i sentrum.  Her er det basseng, så barna får seg et bad, det er deilig, en uke siden sist.  Litt kult å bo så nære Khao San Road (backpacker-gata) - hvor det er sååå mye liv.  Etter badet spiser vi på restauranten rett over gata.  Snakker litt med Chris som virkelig lever livet her.  Han er software-programmerer fra Østerrike (ser også slik ut...), jobber etpar timer på morran og etpar på kvelden og har rikelig for livets opphold med det innkommet!  Tror det blir endel øl på han mellom de to øktene.  Det blir ofte slik om man vandrer mye på Khao San Road.

I gata kryr det av folk og røvere.  Folket er hvite i huden eller har japansk/kinesisk utseende, mens røverene skal selge alt mulig rart.  De er tildels lokale, tildels "samer".  Aka/Shan/Moon/Karen.  Torjus ender opp med en greie han kan skyte opp i været og daler ned som et lysende helikopter.
Ida og er jeg er enige om at det er et lite antiklimaks å komme til Bangkok, de er på et vis mer trøtte av turistene.  Smilet er mer påklistret, mer "business". Det er hakket varmere her synes jeg, eller kanskje det bare er høyere luftfuktighet?

15.des: Marked og hårklipp

Jeg tror Asia passer bra for meg.  Ikke så nøye.  Ting ordner seg. Smil og vær glad og Asia smiler tilbake. Jeg og Torjus klippet håret i dag. Omregningen til norske kroner ved at vi kan flytte komma to hakk og tenke norske kroner stemmer også hos frisøren "Lucky 7".

Yangon er en storby med over 5 millioner mennesker, men virker egentlig som en litt forvokst landsby.  Strømmen går flere ganger om dagen, og det er de vant til.  Frisøren hadde for eksempel aggregat og skjøteledening som han vippet fram ganske kjapt når strømmen gikk.  Skjøteledninger er også en av markeds-varene du får overalt.  Sammen med lommelykter.  Her gjelder det å ikke være mørkeredd.  Bygningene er skitne.  Arbeiderene som jobber på toppen av 7 etasjers blokker har ikke hørt om HMS.  Kjerrer dras mellom bilene i veiene, og de tas hensyn til.  Ut på landet er biler langt mindre vanlig har jeg skjønt, selv om vi bare har sett noe av det - når vi var i Twante for to dager siden.

Flere steder langs veien inne i storbyen Yangon er det bensinstasjoner.  Dvs en ansamling av 20-liters plastkanner med bensin som "bensinmannen" fyller på med når kundene kommer. Det var sikkert en sånn "bensinmann" jeg ville blir når jeg var liten, jeg skulle jo bli enten bensinmann eller tannlege. Begge deler hadde slått an her.

Andre steder er motorolje som er tingen.  Brukte plastkanner med motorolje står klar for salg.  Sikkert sammen med frityrolje - ikke vet jeg.  I en av gatene her borte har en kar spesialisert kjerra si på håndbrekk.  Han har kanskje 15 forskjellige håndbrekk hengenede.  Naboen har håndbrekkvaiere.  Rene Flåklypa.  Mellom dem stod han med motorolje her om dagen, men idag var han borte.  Har vel funnet et annet "voksende marked".  I Saigon for 15 år siden (sikkert også idag - men det vet jeg ikke...) var lokale sykkelreparatører en slager.  Her er det "bilverksteder" - selv om du må legge et annet innhold i dette ordet enn hjemme.  Stempel for regelmessig service tipper jeg er sjeldent.  Det vanligste er å fixe bilen når den går i stykker.

De tuter for å si "her kommer jeg - watch out" - men på en vennlig måte.  Nesten litt sjarmerende.  Ikke som hjemme - når noe tuter er det for å si "idiot - følg med!".  Da blir det jo en laaang totonet blås.  Her har de en superkort entonet låt på hornet omtrent som på gamle Bobler.  Den er forøvrig helt fraværende, på samme måte som andre europeiske biler.  Bare Asiatiske biler. RUndt katedralen er det imildertid ikke lov å tute.  Da mister du lappen i 3 måneder!  Ganske strengt!  Og det overholdes altså...

Tannlegene er også helt fraværende - iallefall om en skal dømme på tannstilling og tennenes farge.  Den bør jo være hvit - iallefall er det vanligst i Europa har jeg lagt merke til.  Man tenker ganske mye på det når man kommer hit.  Her er det mest populært med røde eller sorte tenner.  Like populært som rødvin hjemme.  Det kan også hende at de har for få tannleger som kan vedlikeholde befolkningens tenner og fortelle barna hva de skal gjøre for å beholde tenner som de er født med.  Tannstillingen til mange er også et kapittel for seg.  Jeg tenkte i dag på at det må jo nesten ha vært slik hjemme også i tidligere tider, og at vi er veldig priveligerte som ikke tenker på at det er et problem for mange i utgangspunktet.  I Norge fixes det jo bare om noen har et lite, moderat eller voldsomt problem med tannstilling.  Her er det ikke sånn.  Det er nok for dyrt.  "Tannleger uten grenser" burde ta seg en tur - eller iallefall etableres dersom foreningen ikke finnes ennå.  Mange godbiter å borre løs på. Klikk på bildet under om du stemmer for "tannleger uten grenser"...

Dagen startet med varm taxitur et kvarters tid til et marked litt lengre fra sentrum. Vi har funnet ut at markedene er det mest spennende vi kan se/gjøre. Markedet var helt fritt for turister.  Og dermed fritt for tiggere.  Store deler av det var et råvaremarked med ferskt kjøtt, fisk, frukt, grønt og all slags mat.  Og mye tekstiler ved siden av.  Kjempestort.  Telte ikke boder, men det var sikkert flere hundre.  Kanskje tusen?  Og forsatt opplever vi at folk peker, smiler og ler når vi sier "Mingelaba" - som betyr "hei".  Tror jeg... Torjus og jeg gikk på "Lucky 7", og jeg var litt spent på prisen, men grunnen til at innehaveren hadde kalt sjappa si for "Lucky 7" var at prisen av 7hundred.  Det vil si omtrent 7 kroner.  Eller litt mindre.  Det passer bra med at lunsjen vår kostet 300-400 pr pers.  "Street eat" er utberedt og de fleste lokale spiser på gata.  Godt, lokalt og billig.  Etter klippen mente de lokale her at Torjus liknet Justin Beaber.  Døm selv:

Vurderte også å kjøpe en ny Samsung til søtti-tusen kyat, det er jo ganske billig.  700 kroner eller noe mindre... Helt ny, Android og sikkert akkurat lik den vi får i Norge.  Ulempen er at Androiden er på kinesisk, og da blir det ganske dyrt.  Kinesisk-kurset er både tidkrevende og dyrt...  Bilder fra markedet:

Taxi til et område med to albino-elefanter og en marmorbudda.  Elefantene var egentlig ikke så spennende.  Vi kom ikke nær, og de sto i et slags lenke, så vi gikk raskt videre til den enormt store buddhaen som er laget av ett stykke marmor.  Det er litt av et stykke! Den var kanskje 10 meter høy! Bildet er av mini-Buddha.  Den er bare 3 meter høy kanskje.  Pappaen står i glass og bildet ble begredelig.

Ved pagoden kom to amerikanske damer bort og stilte et "weird" spørsmål.  Om vi kunne veksle - de hadde gått tom.  Og vi var utstyrt med hundretusener i dag, så det var ikke noe problem.  De lurte på kursen og vi - som hadde vekslet her på hotellet for 800 pr dollar mente det var rimelig at de betalte oss samme kurs.  Men nei - det ville de ikke.  Hurpene!  835 mente de var OK.  Snakk om damer.  Ydmykhet var det iallefall lite av der i gården.  Men som i innledningen hjelper det å smile og være fornøyd.  De fikk kursen sin og var fortsatt fornøyd.  Men jeg fikk ikke noe stort behov for å innlede en dialog med dem.  Jeg opplever Burmeserene som mye mer ydmyke, takknemlige og opptatt av redelighet.  I ettertid tenker jeg at amerikanere kanskje mener de har rett til å bestemme mye.  Også kursen?  De kan i grunnen bare holde de 20-box sedlene for seg selv.

Etter 6 dager har det ennå ikke kommet en dråpe nedbør, men fremtiden mener det er kaldt.  Kanskje det var smoothien til middagen i kveld som satte seg i magen...

14.des: Togtur rundt Yangon og kjøp av elefant

I dag hadde vi lyst til å ta toget rundt Yangon.

 For oss som er utlendinger, måtte vi vise pass for å få kjøpt billetter. Vi hadde selvfølgelig glemt passene på hotellet, men det var ikke noe problem for vi kunne bare oppgi et navn og passnummeret. Det husket vi selvfølgelig heller ikke - det vil si navnet husket vi, men ikke passnummeret. Det var heller ikke noe problem for vi kunne bare fortelle hvilket land vi var fra, så var billettkjøpet i orden. Billettpris: 1 US$ per person for oss som var utlendinger, så kunne vi kjøre toget hele dagen om vi ville. For å komme på toget måtte vi gå over alle skinnene, men det er tydeligvis helt vanlig her. Vi skjønte etterhvert at det ikke var så stor risiko å krysse sporet for togene holder svært lav hastighet hele tiden. Vel inne på toget oppdaget vi at det var som å være på et marked på skinner. Her var det mange som bød frem sine varer underveis. Også her var det mange som synes vi er morsomme og rare, spesielt når vi sier "Ming la ba" som betyr "Hallo", begynner å spørre dem hva de heter og hva forskjellige ting heter på burmesisk. Torjus og Elise kom i god dialog med en godt voksen dame og en ung jente.

Etter å ha humpet på toget i en time og Lavrans hadde talt opp 14 togstopp, hoppet vi av toget i en liten landsby. Det første vi gjorde var å smake på burmesisk godteri. Det smakte ganske godt, i motsetning til appelsin- og jordbærsaftisen vi kjøpte på toget. Deretter ruslet vi ned den første gaten vi så og oppdaget den lokale skolen. Lærer Helge klarte ikke å dy seg og måtte inn og snakke med lærerne der, noe Lavrans synes var fantastisk flaut og dumt. De snakket svært dårlig engelsk, men forsto såpass at vi fikk til en form for kommunikasjon. I friminuttet kom det nysgjerrige unger ut av klasserommene og vi fikk lov å fotografere. De synes det var veldig gøy å se på bildene av seg selv.

Sjarmerende skolebarn:

Etter skolebesøket ruslet vi over veien for å spise på en lokal restaurant. Pussig nok snakket ekteparet som drev restauranten svært godt engelsk, det viste seg at de hadde jobbet på Strand Hotel og et annet forretningshotell i Yangon i mange år. Det kom godt med at de snakket godt engelsk når en fra det lokale politiet og den lokale representanten for NLD kom og ville se passene våre (som fortsatt lå på hotellet). Ved hjelp av dem fikk vi forklart hvor passene var, hvor vi kom fra, hvilket hotell vi bodde på, hva vi skulle i landsbyen og hvilket tog vi skulle reise tilbake til sentrum med. Da de var fornøyd med svarene gikk de og restauranteierne forklarte at de kun kom innom og spurte fordi vi som turister var deres ansvar mens vi var i landsbyen. For noen klønete turister vi er som ikke klarer å følge reglene!

Maten smakte godt og paret på restauranten kunne fortelle at hun var barnebarnet til en av landets fredsforkjempere, at folk i landsbyen ikke er vant til å se utlendinger, at de selv tilhørte den kristne minoriteten, at han var fra Karen-stammen og hun tilhørte Moon-folket i landet. De kunne fortelle oss at det koster 5000 kyats i året å gå på den lokale skolen, mens det koster 1.500 US$ å gå på engelsk skole slik deres felles sønn gjør.

 Etter lunsjen ruslet vi til krysset i landsbyen før vi ruslet tilbake til stasjonen hvor vi ventet og ventet på et tog som egentlig skulle komme kl. 15.00.

 Da det endelig kom et tog som gikk tilbake samme veien som vi kom, orket vi ikke vente lenger og hoppet på det tilbake.

Det er et morsomt skue å se selgerene på toget.  De hoier og tilbyr sine varer.  Lavrans, Torjus og Helge fikk et nykokt egg(!) av en passasjer som søkte kontakt.

Tilbake i sentrum gikk vi innom markedet hvor Lavrans fikk kjøpt seg en elefant. Nei, det er nok ikke en levende elefant (heldigvis), men den kan bli levende nok - det er en marionett-elefant.

Middag i kveld på en lokal restaurant her opp i gata.  Kinesisk/Thailandsk ble det.  Mette ble vi og alle var riktig så fornøyde.

Vi er fortsatt gode venner alle sammen, selv om vi blir litt slitne og trøtte av og til.  Hvis jeg skulle valgt en familie å reise på tur med - ja da ville jeg faktisk valgt akkurat denne.  Hehe.  (Og de siste linjene var det Helge som skrev...).  Natta dere som leser blogg...

13.des: Landsbygda

I dag tok vi fergen over elva til Dallah og pickup til Twante.  Fergen var et slags marked over 2 etasjer som lokalbefolkningen benytter for å komme seg til jobb i Yangon og hjem om ettermiddagen. Mange bor i Dallah og benytter denne fergen som går mer eller mindre kontinuerlig frem og tilbake, daglig.  Jobben er nemlig i Yangon.  Omtrent som E18.  Og i dag tok vi altså fergen ut til Asker for så å sitte på en overfylt pickup til Kongsberg.  Med overfylt så mener jeg full og litt til.  Det betyr 3 benkerader med 10 på hver rad, 6 som henger bak og 10 på taket.  3 i førerhuset.  Kanskje 50 stykker totalt. Det må også sies at pickup'en ikke kjørte før alle benkene var fylt opp... Humpete vei og varmt, men ikke så mye klaging.  Bare litt.  Når vi synes det er varmt blir vi minnet på at "det faktisk er vinter her også nå, dere skulle bare vært her om sommeren"!

Halvveis stopper vi og må fylle opp tanken.  Ganske snodig å bivåne at de fyller bensin på tanken omtrent som vi blander saft med mugga hjemme.  Søl og skrål, og mesteparten går i trakta, men når det ikke er slange er det ikke til å unngå at det blir noe søl.  Langs veien kommer landsbygda raskt på. Stråhus, folk på jordene, rismarker, kaotisk trafikk ("enveiskjørt begge veier"), svært hullete banedekke, folk som sover i bilen osv.  Vi sitter sammen med et nederlandsk backpakerpar som har vært i Mongolia.  Resten er lokale.  Mongolia høres spennende ut - enormt stort, men de er også fascinert av Myanmar.  På jordene er det ikke en traktor å se.  Det er fortsatt kuer som trekker utstyr her.  De eldste lastebilene er førkrigsmodeller og jeg er rimelig sikker på at vi ikke har sett lastebiler som er bygget etter 1970.  Dessuten er det rimelig pussig å oppleve et land med høyrekjøring hvor så å si alle kjøretøy har rattet på høyresiden, altså beregnet for venstrekjøring.  Hvorfor?  Trolig fordi samtlige biler er bruktimportert fra Thailand som har - nettopp - venstrekjøring...  Men etter noen dager nå er det også blitt helt naturlig.  Man venner seg jammen til ting ganske raskt!

I Twante var det svært få som snakket engelsk. Vi dumpet ned på en restaurant hvor de ikke opererte med meny eller snakket engelsk, men vi fikk peke ut hva vi hadde lyst på av maten de hadde forberedt og på den måten fikk vi etterhvert bestilt mat og drikke til alle slik at vi ble forsynt. Pris: 50 kroner og vannmelonen som Lavrans ville ha var på huset. Mens vi satt og spiste kom det en mann som snakket engelsk og satte seg ned og pratet med oss. Han fortalte at han var pensjonert engelsklærer og at han før det hadde vært offiser i Myanmars forsvar. Han sørget også for at vi fikk avtalt med 3 rikshaws at de skulle sykle oss rundt til et lokalt pottemakeri, et veveri og pagoden for en avtalt pris. Han selv ville ikke ta imot penger for å hjelpe oss.

Sykkelturen var i seg selv interessant. Her fikk vi se at i familiebedriftene er alle i arbeid, dvs. de gamle sitter stort sett rolig og kommenterer det som skjer, mens de øvrige voksne og barna jobber. Vi er også enige om at rikshawkjørerne er svært sterke som klarte å sykle oss 5 rundt i 3 drosjer.

Tilbake i Yangon var det tid for middag. Valget sto mellom en "Chinese", "Japanese", "Taiwan", "Rupien", "Thai", enda en "Rupien" eller "Myanmar Restaurant" i nærheten av hotellet. Etterhvert skjønte vi at Rupien ikke var så eksotisk likevel - nemlig European, og endte med "Myanmar Restaurant" - god mat selv om Elise og Lavrans var litt skeptiske denne gangen, men siden maten kom på bordet omtrent før vi hadde satt oss og alle fant noe de likte ble det suksess.

De siste dagene har vi reflektert over at i Norge går "alle" på ski om vinteren, løper, trimmer, trener både ute og inne hele året, mens her ser vi ingen som gjør det. Ja, kanskje ikke så rart at de ikke går på ski her selv om det er vinter, når temperaturen ligger rundt 30 varmegrader. Uansett; er alle slanke. Vi har kommet til at de er i aktivitet hele tiden og de spiser sunn mat med lite fett.

torsdag morgen - test

test av webcam...