I dag tok vi fergen over elva til Dallah og pickup til Twante. Fergen var et slags marked over 2 etasjer som lokalbefolkningen benytter for å komme seg til jobb i Yangon og hjem om ettermiddagen. Mange bor i Dallah og benytter denne fergen som går mer eller mindre kontinuerlig frem og tilbake, daglig. Jobben er nemlig i Yangon. Omtrent som E18. Og i dag tok vi altså fergen ut til Asker for så å sitte på en overfylt pickup til Kongsberg. Med overfylt så mener jeg full og litt til. Det betyr 3 benkerader med 10 på hver rad, 6 som henger bak og 10 på taket. 3 i førerhuset. Kanskje 50 stykker totalt. Det må også sies at pickup'en ikke kjørte før alle benkene var fylt opp... Humpete vei og varmt, men ikke så mye klaging. Bare litt. Når vi synes det er varmt blir vi minnet på at "det faktisk er vinter her også nå, dere skulle bare vært her om sommeren"!
Halvveis stopper vi og må fylle opp tanken. Ganske snodig å bivåne at de fyller bensin på tanken omtrent som vi blander saft med mugga hjemme. Søl og skrål, og mesteparten går i trakta, men når det ikke er slange er det ikke til å unngå at det blir noe søl. Langs veien kommer landsbygda raskt på. Stråhus, folk på jordene, rismarker, kaotisk trafikk ("enveiskjørt begge veier"), svært hullete banedekke, folk som sover i bilen osv. Vi sitter sammen med et nederlandsk backpakerpar som har vært i Mongolia. Resten er lokale. Mongolia høres spennende ut - enormt stort, men de er også fascinert av Myanmar. På jordene er det ikke en traktor å se. Det er fortsatt kuer som trekker utstyr her. De eldste lastebilene er førkrigsmodeller og jeg er rimelig sikker på at vi ikke har sett lastebiler som er bygget etter 1970. Dessuten er det rimelig pussig å oppleve et land med høyrekjøring hvor så å si alle kjøretøy har rattet på høyresiden, altså beregnet for venstrekjøring. Hvorfor? Trolig fordi samtlige biler er bruktimportert fra Thailand som har - nettopp - venstrekjøring... Men etter noen dager nå er det også blitt helt naturlig. Man venner seg jammen til ting ganske raskt!
I Twante var det svært få som snakket engelsk. Vi dumpet ned på en restaurant hvor de ikke opererte med meny eller snakket engelsk, men vi fikk peke ut hva vi hadde lyst på av maten de hadde forberedt og på den måten fikk vi etterhvert bestilt mat og drikke til alle slik at vi ble forsynt. Pris: 50 kroner og vannmelonen som Lavrans ville ha var på huset. Mens vi satt og spiste kom det en mann som snakket engelsk og satte seg ned og pratet med oss. Han fortalte at han var pensjonert engelsklærer og at han før det hadde vært offiser i Myanmars forsvar. Han sørget også for at vi fikk avtalt med 3 rikshaws at de skulle sykle oss rundt til et lokalt pottemakeri, et veveri og pagoden for en avtalt pris. Han selv ville ikke ta imot penger for å hjelpe oss.
Sykkelturen var i seg selv interessant. Her fikk vi se at i familiebedriftene er alle i arbeid, dvs. de gamle sitter stort sett rolig og kommenterer det som skjer, mens de øvrige voksne og barna jobber. Vi er også enige om at rikshawkjørerne er svært sterke som klarte å sykle oss 5 rundt i 3 drosjer.
Tilbake i Yangon var det tid for middag. Valget sto mellom en "Chinese", "Japanese", "Taiwan", "Rupien", "Thai", enda en "Rupien" eller "Myanmar Restaurant" i nærheten av hotellet. Etterhvert skjønte vi at Rupien ikke var så eksotisk likevel - nemlig European, og endte med "Myanmar Restaurant" - god mat selv om Elise og Lavrans var litt skeptiske denne gangen, men siden maten kom på bordet omtrent før vi hadde satt oss og alle fant noe de likte ble det suksess.
De siste dagene har vi reflektert over at i Norge går "alle" på ski om vinteren, løper, trimmer, trener både ute og inne hele året, mens her ser vi ingen som gjør det. Ja, kanskje ikke så rart at de ikke går på ski her selv om det er vinter, når temperaturen ligger rundt 30 varmegrader. Uansett; er alle slanke. Vi har kommet til at de er i aktivitet hele tiden og de spiser sunn mat med lite fett.
